25.02.2021 var det 100 år siden Elisabeth Fedde, “Den norske Florence Nightingale”, gikk bort.

 

Tonette Elisabeth Fedde ble født 25. desember 1850 på Feda i Kvinesdal.  Hun var nummer tre i en søskenflokk på sju.

Foreldrene var Andreas Willumsen Fedde, av yrke sjømann, senere gårdbruker og hustru Anne Marie Olsdatter.  Elisabeth Fedde vokste opp på gården Fedde. Moren var mye syk og faren ga opp sjølivet og ble bonde. Moren døde 46 år gammel, da Elisabeth var 14 år. Hun hjalp sine eldre søstre med husholdningen.

Elisabeth Feddes barndomshjem i Feda. Bilde er tatt i oktober 2015 av Tone Tjensvold Barstad

19 år gammel reiste Elisabeth til Stavanger. Hun begynte å arbeide som hushjelp hos meglerfamilien Siqveland.  På onsdagskveldene tok hun turen til «Betania» og hørte på presten Lars Oftedal. Familien hun arbeidet hos betydde mye for henne.  De var haugianere.

Faren døde i 1873 og hun har fortalt at med hans død ble livet hennes forandret.  Tanken om å bli diakonisse vokste frem og Elisabeth skrev søknad til Diakonissehuset i Oslo.  Elisabeth var usikker på om hun skulle sende søknaden og søkte råd hos Lars Oftedal. Han leste gjennom søknaden hennes og sa «udenfor min dør er det en postkasse, læg brevet der!».

4. desember 1873 kom Elisabeth til Oslo, hvor hun ble tatt opp som elev ved Diakonissehuset.  Hun var inspirert av en sterk haugiansk ånd og behov for å tjene andre, åndelig og legemlig. Hun ble sendt for å hjelpe syke både i Lier, Holmestrand og Drammen.

Fra tid til annen besøkte Elisabeth Feda og hun var den første som hadde søndagsskole i Feda. Det var i 1878.

I desember 1878, dro Elisabeth Fedde til Tromsø. Reisen med skipet «Jupiter» tok 3 uker. Det ble et hardt og anstrengende arbeid for Elisabeth i Tromsø, et arbeid som blant annet besto i å hjelpe enker og foreldreløse etter en orkan. I 1882 forlot diakonisse Elisabeth Tromsø.  Hun var da blitt alvorlig syk etter å ha utført en obduksjon. Hun fikk blodforgiftning og magetrøbbel. Hun dro til sin yngste søster, Oline Margrethe, i Mandal. Hun frisknet omsider til. 1. juledag i 1882, som for øvrig var hennes 32 års dag,  fikk Elisabeth brev fra sin svoger i Brooklyn der det bl.a. stod  «TØR DU, VIL DU og KAN DU KOMME OG GJØRE NOE FOR DE FATTIGE OG SYKE NORDMENN I BROOKLYN». Elisabeth både turde og ville. Elisabeth Fedde tok sitt livs store avgjørelse.  23. mars 1883 dro hun med dampskipet «Geiser» på vei over Atlanteren. Ved å motta kallet på egen hånd mistet hun sin status som norsk diakonisse og dermed også sin tilknytning og mulighet til hjelp fra Diakonissehuset.                                                         

Hun ankom New York 8. april 1883.                                                                                                                                                                                                                                                                                          Hennes arbeid bestod i å hjelpe fattige, syke og nødlidende norske sjømenn og emigranter.  I løpet av de to første ukene opprettet hun en komite for Syge- og Fattigpleie.

Arbeidet var krevende og hun  skrev « De norske fattige og nødlidende var spredt over hele byen, så det er vanskelig å rekke rundt til alle».  Det første året hadde hun 1500 syke og husbesøk.

I påvente av et eget hospital, leide Elisabeth Fedde en liten leilighet.  Fattigdommen var stor og når hun kom hjem fra oppdrag, satt det gjerne mennesker på trappen hennes og håpet på å få mat eller klær.

I hjemmene stod det mange ganger slett ikke bra til. Hun møtte lidelse og nød, forkommenhet og omsorgssvikt. Fattigdommen var stor i Red Hook området. Arbeidsledigheten og alkoholmisbruket var stort. Mangel på språkkunnskaper gjorde flere hjelpeløse i starten.

Lang fra alle hadde forutsetninger for å lykkes i USA.  Mange kriminelle og prostituerte ble sendt over fra Norge som et «redgningsprosjekt».  For mange prostituerte var emigrasjon kanskje den eneste muligheten til å starte på nytt.  I tidsrommet 1. januar 1879 til 31.12.1884 viser emigrasjonsprotokoller fra Kristiania at 71 prostituerte kvinner utvandret fra Norge.  Flere av disse tok søster Elisabeth seg av.

I store familien var det gjerne et «sort får».  Å sende personen til Amerika var ofte en utvei og mange ganger gikk det ikke så godt i mulighetenes land heller.

Det manglet ikke på arbeidsoppgaver for Søster Elisabeth, hun imøtekom fysiske, åndelige, sosiale og praktiske behov og ble for mange bindeleddet mellom sykehus, myndigheter og familie. Hun pleiet de syke, var jordmor og sjelesørger. Hun organiserte og distribuerte praktisk hjelp i form av mat, klær penger og returbilletter til Norge. Hun fungerte også som arbeidsformidler for nyankomne nordmenn. Ikke minst sørget hun for at foreldreløse barn fikk nødvendig omsorg og tilsyn. Arbeidet var krevende og ga lite pusterom, hun skulle være tilgjengelig dag og natt.

Ønske om et eget hospital ble drivkraften.  I april 1885, to år etter ankomsten til Brooklyn, stod det første sykehuset klart og Elisabeth Fedde stod selv for planlegging innredning. Dette var et leid hus med ni senger.  Seks av sengene var for betalende pasienter og 3 for friplasser. Men søster Elisabeth fortalte at det ofte var omvendt. Om overgangen til det nye sykehuset skrev Elisabeth «Det er med blanding av frykt og haab jeg saa fremtiden i møte. Naa skulle jeg forlate mitt første hjem, hvor saa mang en tåre var feldt».

Arbeidet ga mange utfordringer.  En av dem var å skaffe penger til arbeidet. Hun gikk til de statlige myndigheter og la fram saken.  Hun forteller om da hun ble ført fram for komiteen i senatet som hadde med pengestøtten å gjøre: «Vær så god, søster Elisabeth Fedde, ønsker De at staa eller sitte? Da jeg foretrakk at staa, reiste forsamlingen seg. Der blev stille i salen og saa begynte jeg paa min skjelvende maate at lægge ut om oss norske. Da jeg hadde forklart om vort arbeide og dets vekst her, hadde jeg slikt mot at nu kunde jeg gjerne ha talt for kongen. Jeg fremholdt at vi tok ind syke av alle nationer, naar de kom med vor sykevogn saa maatte vi også ha rett til at faa samme statsbidrag som de øvrige hospitaler og jeg søkte om 4.000 dollar aarlig» og det fikk hun.                 
Både det norske og amerikanske flagg prydet bygningen.

I 1889 ble tomt kjøpt og det ble bygget et nytt «The Norwegian Deaconess Home and Hopital» med 30 sykesenger. Søster Elisabeth omtalte sykehuset som «den første barmhjertelighetsanstalt blant vårt folk i Amerika».

Sykehuset vokste raskt til 100 senger.   Elisabeth Fedde ble innimellom innvilget ferie. I løpet av tiden i USA var hun hjemme i Norge to ganger, i 1886 og i 1893.

Under en lengre reise i 1888, besøkte hun også Minneapolis. Det brakte henne i kontakt med det norske miljøet der og bl.a. pastor Sven Oftedal, bror av Lars Oftedal i Stavanger. Hun ble engasjert og startet også et hospital i Minneapolis.  I to år stod Elisabeth for driften av dette sykehuset.

Hun medvirket også til starten av sykehuset The Norwegian Lutheran Deaconess Society i Chicago.

Tilbake i New York fortsatte hun arbeidet og i 1889 fikk hun drahjelp fra Kristiania.   Støtten skapte ny optimisme i det videre arbeidet. Søster Elisabeth var den selvskrevne lederen og hennes myndighet avtok ikke med årene.

De var nå oppe i 2000 pasienter årlig. En dag var det en ulykke i nærheten og de fikk inn 41 pasienter.  Elisabeth forteller: «Alle rom var opptatt også min egen seng. En skuespiller hadde fått foten brukket slik at tærne stod der hvor hælen skulle være.  Alle 11 legene og søstrene arbeidet til de var dødstrette. Ingen av pasientene etter ulykken døde».

Hennes anseelse blant folk flest var stor og myndighetene så den betydning sykehuset fikk. Her ble alle pasienter mottatt, uansett religiøs og etnisk bakgrunn.   Sykehuset ble også bedt om å bidra med ambulanse tjeneste. Hun klarte omsider å anskaffe en hest.

Søster Elisabeth var den første som startet søndagsskole i Brooklyn. Det var i et leid metodistlokale. Da hun sluttet som søndagsskolelærer i 1896, var det 120 barn som møtte fast hver søndag.

Elisabeth fikk mye utrettet i løpet av sine 13. år i USA, men arbeidet hadde tatt på kreftene.  Den siste pasienten hun tok imot var en ung mann som hadde falt ned og brukket ryggen. Han var fattig og alene.

I 1896 tok hun farvel med sitt livsverk i Brooklyn.  Søster Elisabeth skriver: «utenfor døra stod en elegant vogn med to hvide hester. Jeg steg inn og kjørte til det tyske Dampskib som skulde føre meg til Bremen og derfra over Hamburg til Flekkefjord, hvor jeg var i ro i 2 måneder.  Saa flyttede jeg ind i mitt barndomshjem på Feda, som jeg havde forladt for 27 år siden. Her kom jeg efter alvorlig overveielse til det resultat at min diakonissevirksomhet var til ende og sendte saa min resignastion med takk for den kjærlighet og hjelp som var ydet meg».

Vel tilbake i Norge kjøpte Elisabeth Fedde gården på Feda tilbake fra sin bror Villum og hans kone Katrine.

5. november 1898 ble Elisabeth Fedde gift med  sin fetter, Ole Andreas Slettebø. Hun var nå 46 år gammel.   Elisabeth og Ole Andreas ble boende på gården Slettebø ved Egersund.  Ektefellen Ole Andreas drev som bonde, men underviste også på skolen på Slettebø.

Elisabeths bror, Villum og hans kone Kartrine, døde og to av deres barn, Ida og Jakob vokste opp hos Elisabeth og Ole Andreas på Slettebø ved Egersund. Jakob bodde der til han dro til sjøs og Ida til hun ble voksen og flyttet tilbake til Feda.

Elisabeth Fedde beskrives som en høy og myndig dame. Hun gjorde inntrykk hvor hun kom.  Hun var ikke som andre bondekoner. All hennes kunnskap kom familie og naboer til gode når sykdom herjet. Hun ble sett på som en lokal lege og hun sparte seg ikke.    Bak strengheten var det vennlighet og gjestfrihet.  Hun likte også godt å være i fjøset hos dyrene.

Elisabeth var i mange år også med i skoletilsyn og i vergerådet i Eigersund.

Søster Elisabeth som hun kalles, var tilbake i Brooklyn i 1904.  Det planlagte sykehuset hun forlot da hun dro tilbake til Norge, var nå endelig ferdig og hun dro over for å delta på innvielsen av sykehuset, The Norwegian Deaconesses Home and Hospital i Brooklyn.  Dette hospitalet eksisterer den dag i dag i Brooklyn men under navnet NYU Lutheran Medical Center.

I 1943 skriver en New York-korrespondent: «Norsk hospital vokser igjen. Et av de største og mest moderne i New York.  I 75 år har det stått som den norske utvandringens største humanitære minnesmerke. Det har 400 senger. Det hele hadde sin begynnelse i 1880 årene, da en norsk diakonisse ble tilkalt, søster Elisabeth Fedde. Hun ble den første lutherske diakonisse i Amerika. Hennes navn og gjerning er uløselig knyttet til det sosiale hjelpearbeidet blant norske utvandrere. På amerikansk hold er søster Elisabeth blitt satt på linje med Florence Nightingale og sammen med henne nevnt i gruppen av de 12 kvinner som har gitt de største bidrag i verden til sykepleiens sak.»

Hennes arbeid ble høyt verdsatt og ble i 1941 hedret som en av 12 sykepleie pionerer i en egen årskalender.

Sykehuset har inntil nylig vært et selvstendig sykehus drevet i Elisabeth Feddes ånd. Alle som kommer til sykehuset i Brooklyn og trenger hjelp, får den hjelp de trenger, enten de kan betale for seg eller ikke.  Sons of Norway – Leiv Eiriksson Lodge på Sandnes/Jæren var på besøk på dette hospitalet i september 2015. Besøket gjorde et sterkt inntrykk på deltakerne. Det var også laget et lite museum på hospitalet om Elisabeth Fedde – en person som ble og fortsatt blir høyt verdsatt i det norskamerikanske miljøet, ja blant mange miljøer i Brooklyn/USA.

Elisabeth Fedde ble ikke glemt. På sin 70 års dag fikk hun telegram fra hospitalet i Brooklyn som blant annet sa: «Så lenge hospitalet består, vil Deres gjerning ikke bli glemt». Da hun døde ble det holdt minnegudstjeneste ved sykehuset.

Det er laget et museum på  NYU Lutheran Medical Center i Brooklyn som viser hennes liv.

Elisabeth bodde frem til sin død i 1921 på gården Slettebø ved Egersund. Hun er gravlagt på kirkegården i Egersund.

Familien Fedde i USA tok initiativ til å få laget en minneplate av Elisabeth Fedde.  Minneplaten er reist utenfor Feda Kirke og ble avduket 2. juli 2003 av slektninger fra USA.

Tonette Elisabeth Fedde, Født 25.12.1850 på Feda i Kvinesdal – død 25.02.1921 Slettebø, Egersund og ektefellen Andreas Pedersen Slettebø, født 23.11.1843 Egersund – død 20.10.1924 Slettebø, Egersund

Jeg vil rette en takk til Sverre Jakobsen som har bidratt med stoff og bilder til denne historien.

Andre kilder som er benyttet:   
Årbok for Dalane – «Kvinners virke» DF 1998 – 1999
Kristin Kavli Adriansen – Sterk, fri og kallet – masteroppgave
A.S. Danche – Erindring om Ole A.P. Slettebø og hustru Elisabeth Slettebø født Fedde
John Mikal Danche – private opplysninger og bilder